en matbloggers dilemma

Ka gjør en matblogger når det eneste som e verdt å blogge om på et spisested, e ostekaka? Anmelde ostekaka og slakte resten av menyen? Zachzin, selverklært matkritiker, har nemlig (i tillegg til sushi) en stor svakhet: ostekake! Og ikke en hvilken som helst ostekake. Det må være selveste Ostekaka på Åstedet i Lakselv, servert med bringebærspeil.

For å ta det første først: Åstedet e bistro’en i heimbygda mi, (vegg i vegg med utestedet med det treffende navnet Alibiet). Åstedet i sæ sjøl føle æ ikke for å kommentere i større grad da det ikke e så mye der som har truffet mæ personlig, men som æ e på det rene med har truffet størstedelen av lokalbefolkninga. At stedet ikke fenge mæ i større grad skyldes muligens at dem servere Alt Anna Enn Sushi! Greit, dem om det. Men en ting kan man ikke komme fra: O store ostekake, du er selve lykken for en ydmyk matelsker!

Bereist som æ bynne å bli (kremt) har æ det siste året hatt mulighet til å prøve diverse ostekaker både til lands og til vanns, men til dags dato e det ingen av dem som har slådd Ostekaka til Monica på Åstedet.

At beliggenheta til spisestedet ligg mitt i sentrum, e en del av stedets hotell (et av dem) og har nær beliggenhet til ymse utesteder, e knapt verd å nevne. Det som derimot e av ytterste viktighet å få fram e at det faktisk e mulig å kjøpe en liten bit av paradiset i kakedisken på Åstedet. Av og til kan nemlig lykken bestå av en kremet og fyldig bit fersk ostekake som eksplodere av smak idet den smelte på tunga. Konsistensen e akkurat som lykken skal være: den e bløt og fast på samme tid, fullstendig blotta for slankende effekter og tilsvarende proppfull av deilig fristende kremgul endorfinproduserende pulssenkende SMAK! Prikken over i’en e kjeksbunnen, som e myk uten å være blaut, og akkurat passe tjukk. Knapt nokka e verre på ei ostekake enn 2 millimeter tørr kjeks i bunnen. Og bringebæret på toppen e sausen som serveres – valgfritt sjølsagt – i raust monn, kald og frisk fra kjøledisken.

Det bør naturligvis åsså opplyses om at nevnte Ostekake e fullt mulig å bestille til brylluper, bursdager, eller en hvilken som helst anna anledning. Sjøl har æ snakka mæ varm til venna fra fjern og nær om nevnte Ostekake, og sågar dradd et par av dem hele den lange veien fra Oslo til Lakselv for å smake på en bit av lykken. Æ e overbevist om at ostekake aldri mer vil bli det samme for dem heller i framtida. Ostakaka til Monica vil for all framtid være den som alle andre ostekaker vil bli veid mot, og uten unntak vil dem bli funnet for lett. Dersom æ nån gang måtte velge mitt siste måltid ville det sannsynligvis bestå av sushi i uante mengder og et stykke Ostekake til dessert.

Tenk at lykken kan kjøpes for bare 35 kr!

Takk, Monica, for at du har gjort en liten bit av himmelen tilgjengelig for allmennheta, og måtte du ha mæ tilgitt om du blir nedrent av kakesultne gjesta fra Oslo og omegn i framtida.

matbloggeren vender tilbake…

Zachzin e glad i mat, det skal det ikke legges skjul på. Et anna av mine favoritt-spisesteder ligg nederst i Prinsens gate i hovedstaden. Sakana (som æ nylig har lært mæ navnet på, i laaange tider kalte æ bare stedet for ’mellom riff’ fordi den lå pent plassert mellom en frisørsalong og ei musikksjappe som hete Riff) operere sjølsagt åsså med en meny bestående av sushi i ulike varianta, men den bittelille toetasjes restauranten må likevel nevnes da den score uanstendig høyt må mi liste over flotte spisesteder som frekventeres hyppig av undertegnede.

Som sagt e æ fortsatt i sushi-modus, så menyen her e ikke radikalt avvikanes i forhold til andre små sushi-steder æ har besøkt, men Sakana utmerke sæ likevel på et par vesentlige punkta. La mæ gjøre det klart en gang for alle: enhver som besøke Sakana uten å prøve nr 23 på menyen, Tom Yum Goong suppe, e enten en stor idiot eller allergisk mot skalldyr! I tillegg e wasabi’en alltid fersk. Sushi-bitan serveres i spisevennlig størrelse, så det e fullt mulig å putte en hel bit i munnen uten for mye søl, og fortsatt være i stand til å føre en samtale med sidemannen. Maten e rimelig og god. Svært god.

Betjeninga kan virke som den består kun av den unge søte hyggelige asiatiske damen i kassa, men æ kan sverge på at æ har sett i hvert fall to asiater til godt skjult inne bak gryter og lokk på kjøkkenet de to gangan æ stakk hodet diskret inn der… til gjengjeld e den nevnte unge damen usedvanlig imøtekommanes og svært hyggelig å snakke med, selv om norsk nok ikke e verken andre-eller tredjespråket hennes.

Lokalet e lite, med tre bord i hver etasje, nokka slitt og med ei livsfarlig trapp opp til andre, og det svært handikappuvennlige toalettet i andre etasje e trangt og kunne med fordel vært pussa opp. I tillegg har kaldt og varmt vann bytta plass i krana (takk til eventuelle ukyndige polakker), men på en bisarr måte e det nesten litt sjarmeranes.

Av andre underfundigheta som har festa sæ under mine utallige besøk e utsikta i andre etasje som æ ikke kan beskrive som anna e fullkomment mangelfull i og med vinduenes strategiske plassering som tillate at man ser en bråte med sko vandre forbi, men ikke mer. Men tru ikke på nån måte at det trekke ned undertegnedes opplevelse av stedet, snarere tvert imot. Den bidrar til å gjøre stedet akkurat så odd i mine øya at det får sitt personlige særpreg. Ta gjerne en god titt på bildan som heng på veggen i andre etasje åsså, dersom turen skulle ta en sving innom Sakana i Prinsens gate. Dem løsne alltid på smilebåndet mitt og får mæ til å foreta lange mentale reiser mens æ vente på maten og skravle med sidemannen. En anna finurlig oppdagelse æ har gjort e at stedet ofte besøkes av unge svensktalende menn (som æ naivt velge å tru må være gode kolleger ute til lunsj…)

For de som har sansen for terningkast kan æ opplyse de forventningsfulle om at min subjektive terning denna gangen havne på fem. Det e mulig at mine prioriteringa e ganske annerledes enn de av kritikeran som faktisk vet ka dem snakke om, men det som trekke ned her e rett og slett trappa som æ hver gang forsere opp uten nevneverdige problema, men som på nedturen alltid plassere hjertet urytmisk bankende i halsgropa mi. Et lite minus e det åsså at veggan i andre etasje (der æ foretrekke å  innta mine måltider stirrende på utallige sko som vandre forbi) e lagd av en slags ruglat mur som æ uten unntak skrape mæ opp på, og som det e nær sagt umulig å la være å pille løs små biter av.

Til sist e det åsså på sin plass å gjøre eventuelle besøkende oppmerksom på at taffelmusikken glimre med sitt fravær, men at det etter min mening langt på vei oppveies av alle de flotte skoan og rimelige vårrullan. Sakana e et sted æ uten tvil vil besøke igjen og igjen.

En matkritiker kommer ut av sitt skap

Zachzin elske å gjøre ting ho ikke kan, og befinn sæ dermed i godt selskap. En tanke som den siste tida har murra i bakhauet e trangen til å kommentere spisestedan æ har frekventert den seinere tida. La mæ umiddelbart bringe på det rene at ut over å være en jævel på å lage hjemmelaga pizza og middelmådige brød (hønsefrikasseen vil æ ikke servere min verste fiende) har æ ingen kunnskapa om matlaging. Æ vil likevel gjøre mitt ytterste for å gi en subjektiv beskrivelse av maten, lokalet, betjeninga og anna som har gjort inntrykk på matelsker’n Zachzin, på godt og ondt..

Ka e mer naturlig da enn å starte med mitt favoritt-spisested over alle? Som nyfrelst sushi-elsker kan æ på det varmeste anbefale Regit i Lillestrøm for alle som har sansen for sushi eller som har løst til å prøve det. Det bør nevnes at æ fikk stedet anbefalt av en kostøkonom, og etter et tredvetalls besøk i Regits lokaler bare i 2009 (æ sa jo at æ elske sushi) kan æ ikke si anna enn at maten uten unntak har vært helt upåklagelig.

Menyen hold sæ til sushi/maki-varianter, samt enkelte forretta, men undertegna savne likevel ingenting (hungre man etter en burger går man ikke på sushi-bar…) særlig har æ sansen for buffeten til kr 150,- som dessverre ikke serveres i helga og på røde daga. Take-away e åsså en ryddig fristelse, og maten e ferdig når den skal være ferdig. Pluss åsså for at maten ikke koste skjorta.

Lokalet e i to etasja, stilrent, lyst, men greie likevel å beholde et intimt preg. Stedet e nyoppussa og moderne. Det e mulighet for en romantisk ’dinner-for-two’ eller en koselig middag med vennegjengen. Plassen e godt utnytta, og æ trives både innerst i ’kroken’ og ved de store vinduan som går fra gulv til tak og gjerne e åpen mot gågata på varme daga.

Betjeninga e en flott gjeng. Blide, seviceinnstilte og språkmektige (heldigvis, for æ har presentert stedet for flere av mine utenlandske venna.) Dem e åsså oppmerksomme og liksom alltid til stede når man vil ha påfyll av vått og tørt. I tillegg tar dem imot de rareste bestillingsønska med et smil. Og innfrir.

Andre ting som har gjort inntrykk på Zachzin e skjermen bak disken med svømmende fisk eller en musikkvideo, og bakgrunnsmusikken har alltid et behagelig lydnivå. Toalettan e i andre etasje, men alltid rene nok for Zachzins kresne rumpe. Trappa i midten av lokalet e en fornøyelig detalj, sammen med de freske fotografian på veggen, som forresten også e til salgs… Og en viktig ting til slutt: spisepinner i tre! Runde glatte pinner i plast e no’ dritt, og dem blir æ velsigna forskåna fra på Regit. Det faktum e nesten verdt en sekser aleina på terningen min!

Æ mene at terningkast egentlig høre hjemme i brettspill, men siden det e et språk andre matglade forstår, ska æ motvillig ty til det likevel: Regit i Lillestrøm får min første sekser, og e sannsynligvis den restauranten som alle mine framtidige matopplevelsa måles opp mot.

Sommerfølelse hele året

Det sies at man kjøre fortere med bil når man høre musikk med skikkelig driv. Vel, man tar feil. I alle fall havne ikke undertegnede i kategorien ‘råkjører’ ved å lytte til steike god musikk i bilen. Snarere motsatt. Låta som den under. Føl gjerne for å lytte mens du trampe takta og les denna bloggen og konkludere med at denna jenta, ho har jaggu god smak når det kommer til musikk. (Skjønt, e du som mæ, så e det ikke mulig å lese nokka som helst til så bra musikk, øyan ramle automatisk igjen, og før man vet ordet av det så sitt man der å headbange mutters aleina…)

http://www.youtube.com/watch?v=ZF5LBTJwpl8

Tenk dæ så kordan stakkars mæ har det bak rattet på en bil når denna låta plutselig strømme ut av høyttaleran. Der sitt man, å ane fred og ingen fare, med en hand på rattet mens den andre rote febrilsk rundt i lomma etter en tyggis, eller over tastaturet på mobilen, eller man sende slengkyss til en kjekk fotgjenger eller vise fingern til en mindre kjekk sådan. Så langt e alt vel. Helt til Smooth up in ya, Neighborhood, Talk to your Daughter eller en anna grisebra låt smyg sæ ut av en sprengt høyttaler (ikke første gang den gjør det, må vite, og den spilles HØYT!)

Ka skjer? Jo, før man vet ordet av det, så sitt man der som ovenfor nevnt, trampe takta, syng litt med, headbange – og lukke øyan.

Omverdenen e borte for en stakka stund. Man glemme å gire, gasse, bremse, svinge… Det skal ikke nevnes her et eneste ord om trafikkfarlige situasjona, bøter eller grøftekanta som kommer faretruanes nær…
Det e nemlig nokka som fascinere undertegnede langt mer enn denslags. Nemlig det faktum at det e fullt mulig å sitte i bilen på vei til barnehagen eller skolen for å hente poden, butikken eller anna (fyll inn etter ønske), å så høre man introen på en rååå låt, og når man våkne igjen så har man passert barnehagen eller skolen eller butikken eller anna.

Sprøtt? Jepp. Men fullt mulig. Det e til og med mulig å gjenta bedriften så ofte man måtte ønske (dersom man skulle besitte et ønske om å glemme å hente poden i barnehagen eller anna…) Det e bare å sette på en skikkelig bra låt, så e det gjort på et blunk.

Derfor, kjære alle bilista, og alle andre førera av ymse slag, samt ryttera, syklista og myke trafikanta:
Dersom du skulle møte en gal dame i en amerikaner i 20 km/t på E6, med alvorlig hoderisting og arma og bein til alle kanta; ikke veiv iltert tilbake, ikke vis fingern og ikke kast stein. Det e slett ikke sikkert det e en aggressiv bilist du har foran dæ. Det kan for eksempel være at det e en engasjert og musikkelskende tobarnsmor med skikkelige saker i CD-spillern!

Du kan jo selvsagt ringe lensmannen, dersom du e av den tonedøve, musikkhatende sorten, det kan jo være han rykke ut, til en forandring. Og dersom han ikke tar telefonen når du ringe, ikke fortvil. Det e mulig han har kjøpt den samme plata.

Til sist, for en skikkelig råbarka gåsehud-trampetakt-ule-med-månen-låt, klikk på lenken under, spill HØYT og nyyyt!

http://www.youtube.com/watch?v=JTfHxqwYUMk&feature=related

zachzin

en skapsupporters bekjennelser

Idag spille Lillestrøm kamp mot Ålesund.

La mæ gjøre det klart med en gang; æ HATE fotball!!!

Å springe etter ei lærkule e en idiotisk aktivitet. Å sette penga på folk som gjør det e enda tåpeligere.
Skal æ se kampen? Selvfølgelig! På storskjerm til og med!

Køffør, spør du kanskje? Svaret e enkelt. Og komplisert. Fotball e en tullat sport, ok, men rent sosialantropologisk e fotball JÆVLIG interessant. Spillestil, trenerstil, motivasjon, samarbeid på og utafor banen; fascineranes skue. Samholdet mellom supporteran, den uuttømmelige kilden favorittlaget e i forhold til følelsa, gleden dem føle når laget score, sinnet, sorgen og frustrasjonen som følge med et tap, eller når -gud forby!- dommeren dømme i motstanders favør (ut med dommern, inn med kua!), alt det e uanstendig spennanes for en som har som yndlingsbeskjeftigelse å betrakte menneska i alle mulige sammenhenga.

Ok, æ hate kanskje ikke fotball. i alle fall ikke etter at poden bynte å spille på småguttelaget for to år sia.
Det e jo viktig å oppmuntre de små og følge dem opp i aktiviteta. Øvelse gjør mester, og det e ikke fritt for at mor heie litt forsiktig på sidelinja, kommer med et og anna muntert tilrop når poden score eller nesten, på trening.
Det e heller ikke fritt for at mor blir mer enn medium engasjert når poden spille kamp heller. Da tørkes det snørr og tåra, og trampeklappes når avkommet score sitt første, andre, femte mål. Og etter kampen skal det felles en stolthetens tåre i smug, og fortæres en pose eller to med Doc for sår hals etter engasjert heiing fra sidelinja. (Godt jobba, gutta! Rød ball! Hands! Innkast! Straffe! Keepermat! Ut med dommern, inn med kua! Buuu! E du blind, møkkadommer?! Følgende innrømmes uttalt av undertegne under Alta-turneringa i august.)

Æ e i godt selskap. Mang en gang har æ lattermildt foreslått at det burde finnet en egen tribune med hengelås for å tøyle engasjerte mødre av små toppspillera. Og selvsagt ramme mor inn hver eneste diplom, og medaljan heng på rekke og rad over podens seng, sirlig oppmålt og spikra av sprekkeferdige mødre (og fedre). For far e ikke mindre engasjert. At han nylig overtok som podens fotballtrener vitne om det.
Så greit, æ skal innrømme at æ ikke hate fotball. Små ivrige pjokka i shorts og hull på kneet e jo så søtt. Dem har enda ikke innsett at sporten e gjennomsyra av kapitalisme og bruk-og-kast-mentalitet.

Proff-fotballen, derimot; I hate it! Kjøp og salg av unge talenta, profitt og doping, filming og skading! Høre ikke nånsteds hjemme i et moralsk oppegående samfunn! Men så va det det sosialantropologiske ved hele seansen. Samholdet, fargan på trøya, kampsanga sunget med falsk og hes stemme av et jublende hjemmepublikum, det e ikke fritt for at selv en motstander av sporten må smile av det.

Vil du se en gjeng glade menn? Stikk innom puben når hjemmelaget har vunnet. Ubetalelig. Akkurat det e det æ skal gjøre idag. Klokka seks. Da skal æ rigge mæ til innerst i en bås på puben nedi byen og betrakte supporteran slå sæ løs foran storskjermen. Æ skal høre dem diskutere taktikk, den nye trenern, spillestil, tabellplassering og udugelige dommera. Og så skal æ se dem bryte ut i vill jubel når kanarifuglan score, æ skal høre dem stønne oppgitt dersom motstanderan får inn et mål, og deretter igjen høre massive seiersbrøl når lillestrøm slår inn vinnermålet og taperan luske sæ ned i garderoben, nakken bøyd for overmakta.

En gang i tida så hata æ fotball. Det e faktisk ikke så lenge sia. Æ trudde æ gjor det da æ første gang smøg rumpa mi inn i et tettpakka lokale for å overvære min aller første kamp på storskjerm. Lillestrøm mot Vålerenga. Som nybakt Lillestrømming følte æ mæ forplikta til å heie (i smug, selvsagt) på kanarifuglan, og æ må innrømme at æ følte en uventa skuffelse da kampen gikk i Vålerengas favør.
Men det va jo bare fotball, ikke all verdens å ta på vei for. Neste kamp hoppa æ over. Glatt. Forresten va æ forhindra fra å se den likevel. Dessuten fikk æ ikke inn verken radio eller tv. Så da så. Men som nærmeste nabo til Åråsen stadion fikk æ med mæ jubelbrølan de siste femten minuttan simpelthen ved å åpne vinduet, og siden æ bor så høyt oppi etasjan fikk æ åsså sett en og anna høy ball der æ sto i branntrappa og hutra. Og etter kampen trengte æ ikke å springe så langt for å høre korsn stillinga endte. Det va åsså fort gjort å ringe hjem til kjæresten 200 mil unna å få en rask innføring i kampens forløp.

Men litt tungvint va det. Så idag sykle æ ned på puben. Igjen. Slår av telefonen, kjøpe mæ en kaffe eller to og sætt mæ godt til rette foran skjermen for å se kanarifuglan banke gørra ut av Ålesund.

Fotball e egentlig en idiotisk sport. Heia Lillestrøm!

Kunsten å elske en svett kvinne

Helsestudio!

Der ramla 80% av alle potensielle lesera av lasset, logga ut, la ned sia eller kasta pc’en ut av vinduet. Med ett enkelt ord kan man eliminere en leser og fange en anna i løpet av sekunder. Nokka å tenke på, folkens.

Æ kom akkurat tilbake til min ringe bolig etter det som skulle være en kjapp sykkeltur etter frokost. Men det e nokka med aktivitet som æ ikke helt forstår: når kroppen først kommer i gang, e den nærmest umulig å stoppe! Det som altså skulle være en kjapp sykkeltur endte på mitt faste treningsstudio (som ligg så langt unna at bare det å komme sæ dit e ei treningsøkt i sæ sjøl), og når æ alt va i området så tenkte æ at æ kunne ta en kjapp tur innom tredemølla, og mens æ gikk på den falt øyan mine på ribbeveggan ved vinduet (ha mæ unnskyldt, men æ har faktisk noen særdeles erotiske minna fra en ribbevegg ved et vindu), og mens æ hang der i ribbeveggen, god og svett etter en runde på mølla, falt blikket mitt på raden med manualer som sto ryddig lang den ene langveggen… Need I say more?

Halvanna time seinere satt æ på sykkelen på vei heim og da slo plutselig tanken mæ; Ka va det egentlig som skjedde no?

Ved hjelp av mine nylig ervervede kunnskapa om vitenskapsteori og forskning, kom æ fram til at det va to ting som skjedde:
1) trinn 1 på Maslows behovspyramide: nærmere bestemt fysiske behov.
Etter at trangen til mat og søvn e stilt, har kroppen behov for aktivitet for å utnytte ressursan ved nettopp mat og søvn. Undertegnedes trang som sådan resultere gjerne i halsbrekkende og lite gjennomtenkte stunt, som fjellklatring, svømming før sneen har smelta og andre ting som forårsake skrubbsår, blåmerka og skolerett for samboeren.

Punkt 2 på lista ‘ka va det som skjedde no?’ høre åsså inn under Maslows pyramide, eller rettere sagt, på toppen av den: kalt selvrealisering.
Undertegnede, for eksempel, møte stadig sæ sjøl i døra i jakten på selvrealisering. Ka det skyldes skal være usagt, muligens et sviktende gen eller arvelige faktora, samma kan det i grunn være, det e uansett resultatet som telle; streben etter å være bedre enn sæ sjøl!

Æ påberope mæ retten til å kalle mæ sjøl plagsomt sjenert, og uten sosiale antenne. Æ blir sjelden trudd, men det gjør det ikke mindre sant. Æ e veldig sjenert, og misunne skamløst menneska som tør å ta for sæ i alle sammenhenga og alltid har en slagferdig kommentar.
Denslags e nemlig æ fullstendig blotta for! MEN: (og det e et viktig men) æ nekte å la det stoppe mæ!
Tross trangen til å synke gjennom gulvet hver gang mer enn to fremmede entre rommet æ e i, og tross frykten for å drite mæ loddrett ut hver gang æ åpne kjeften, så går æ på med freidig mot (og stål i ben og armer, helsestudio, remember?). Resultatet ende ofte i at folk flire rått, som oftest med mæ, men i blant åsså av mæ. Flaut? Ja! Åpne det sæ et høl i gulvet? Nei! Men nokka alldeles forunderlig skjer likevel, hver eneste gang: Æ overleve! Uansett kor mye dumt æ lire ut av mæ, så e det glemt (av alle andre enn mæ sjøl, selvsagt) etter forbausanes kort tid. Og sola står opp og går ned, toget går, og tida lege alle sår.

Dermed e vi tilbake til sykkelturen min heim fra treninga. Æ har nemlig innsedd at det e nøyaktig det samme som skjer inne på et treningsstudio, som i ei forsamling av fremmede: Æ overleve. Æ lære. Æ kommer styrka ut av det. Og det e i kjølvannet av den viten at æ kan fortsette å pushe mæ sjøl til å møte store og små utfordringa, fløtte egne grense, møte mæ sjøl i døra. Det e akkurat det som gjør at æ våge å yte litt ekstra, og dermed kjem åsså behovet for å yte bare litt til, ikke bare i ei forsamling av fremmede, men i ribbeveggen, på sykkelen, på mølla… Behovet for å være bedre enn mæ sjøl.

Resultatet e altså svette, høy puls, økt muskelmasse og en samboer som sir idet æ suse forbi på sykkelen; ‘Se der sykle den treningsnarkomane tullingen igjen.’ Men han protestere ikke. For han vet at æ har nådd et personlig mål når æ kommer heim etter en sånn tur. Og ei kvinne som har slådd sin personlige rekord og nådd toppen av behovspyramiden, e ei førnøyd kvinne. Fornøyd med livet, fornøyd med sæ sjøl og sin egen kropp. Denslags gir energi, endorfin og adrenalin suse i åran, og denna økte energien må jo nødvendigvis ut ett sted. Det vet åsså samboeren min, for han e en klok mann. Han vet at med litt riktig pleie, massasje av ømme muskla og nån godord i øret, så e det han som nyt godt av min nyerverva energi. Details? Det får du ikke…

En sykkeltur kan være kreativ på mange måta, likeså litt lett kunnskap om forskning og vitenskap. Derfor vil æ oppfordre alle til å ta en sykkeltur, løpetur eller en tur inn i et rom fylt av fremmede. Ka som helst som får adrenalinet til å bruse, og energien til å flomme, og etterpå; les litt vitenskap for å få innsikt i koffør det som skjer, faktisk skjer. Og deretter; be kjæresten, sjefen eller ektefellen om litt omsorgsfull massasje av ømme muskla… Bestig et fjell i dæ sjøl, æ love dæ at sola står opp uansett. Og mens sola går ned, gi litt av din nye energi til den som varsomt masserte dine slitne lemma. Det e gull verdt.

Abraham Maslow; tusen takk!

Jomfrublogger

Ja så e da endelig æ å overtalt av ei lideskapelig blogger-venninne til å gjøre min entre på nettet som BLOGGER. Æ syns nesten det høres litt skummelt ut, ikke som en blodprøve, faktisk mer som ei rotfylling. For en som hegne om sitt privat liv som æ til no har gjort (og forhåpentligvis vil fortsette å gjøre), kan ikke detta fortone sæ som anna en strikkhopping på nettet.

Når æ i tillegg har datakunnskapa på nivå med en golden retriever ligg det i kortan at i alle fall den første tida her inne vil fortone sæ som en tur i sahara uten kompass og med bind for øyan.

Ønsk mæ lykke til, folkens, det vil æ sannelig trenge!